Vanskelig dette!

Jeg har vel ikke akkurat kommet inn i blogg-modus kan jeg se. Nå har det gått mer enn 2 år siden sist jeg skrev noe her. Mentalt har jeg nok gjort det både titt og ofte, men jeg har ikke klart å få det ned på "papiret". Vanskelig dette her, å sette ord på følelsene andre steder enn inni hodet. Og der skaper det mest kaos om dagen. Tanken med denne bloggen var at jeg skulle få luftet og skrevet ned noen av alle tankene mine for å lette litt på trykket. I prosessen fra FEIT og LAT til slankere og litt sprekere er det mange opp- og nedturer, og de hadde det vært godt å skrive litt om. Men det har jeg ikke klart.. Men kanskje jeg skal prøve å fokuserer på det jeg HAR klart? Det gjør sikkert godt oppi topplokket, istedenfor å fortelle meg selv hva jeg ikke har fixa...

I oktober 2010 hadde jeg akkurat begynt på et ett-års opplegg med Evjeklinikken for å jobbe med Livsstilsendring. Da var det absolutt det rette for meg, å få noen til å sette ord på det jeg visste veldig godt fra før, men ikke klarte å gjøre noe med på egenhånd. Etter ett år og totalt 8 uker der var jeg en del kilo lettere og i mye bedre form. Selv om jeg de siste 2 månedene hadde levd på LCHF og egentlig fått godkjent det som en løsning for meg i stedenfor filosofien til klinikken. Sukkeravhengighet er ikke enkelt å kontrollere så lenge kostholdet består av mye karbohydrater, ikke engang når det er snakk om de trege og ikke de raske. Karbo er karbo, og sukkersuget forsvant med karboene! Fantastisk! Når suget dukker opp nå er det kun fordi jeg har lyst på og ikke fordi kroppen skriker etter det. Da er det litt enklere å pense det over på noe annet. Det har blitt en del strikking, pjoning og kryssord og sudoku for å ha noe å drive med, men energinivået ble normalisert, og jeg sov ikke på sofaen i tide og utide som før.

I løpet av høsten 2011 følte jeg meg som et nytt menneske, og før jul hadde jeg tatt av totalt 25 kilo. For en seier!! Vi tok en førjulstur til Polen, og et høykarbo-kosthold la på noen kilo igjen, men det forsvant fort når jeg kom tilbake og. 2012 begynte ikke fullt så bra, men jeg klarte å komme meg igjennom 3 mnd med et par hissige nyrestein, som til slutt ble operert ut. Det ble en stillesittende periode, men jeg klarte stort sett å holde vekten. Høsten før hadde noen kollegaer gjort et veddemål som jeg litt uforkyldt ble en del av. Men resultatet var en påmelding til Cykelvasaen høsten 2012, så når nyrestene var borte var det bare å komme igang med treningen!

Utover våren ble det mye spinning og styrke. Sykkel ble kjøpt inn i løpet av vinteren, en fin, rød Nakamura, og utstyr kom på plass litt etter hvert. Men debuten lot vente på seg, sykkelen den var skikkelig skummel... Frem til St.hans hadde jeg ikke gjort mer enn å sykle rundt på tunet... Men jeg hadde besteget mange fjelltopper! Høllekølten, Steget, Gjeiteberget, Venåshøvda, Storhøvda, Røgjin, Totten og Kyrkjebønosi var alle ferdige minst en gang før første sykkeltur. Men da hadde kneet bestemt seg for at nedoverbakker ikke var noe stas, så da hadde jeg ikke no' valg..! Sykkelen ble tatt ut og jeg fikk noen fine treningsturer i Hemsedal. 2 kollegaer tok meg med på tur opp til Gravset, og var gode motivatorer. Dette var en tur jeg hadde gruet meg veldig til, var litt "redd" alle oppovberbakkene. Men det gikk kjempebra! Sykkelen ble med på ferie i Helgeroa, og jeg syklet på mange steder jeg ikke har vært før :) Syklet til Stavern og besøkte Mai-Britt og gjengen i båten, og synes egentlig at sykling var veldig ok! Det ble noen gåturer i Helgeroa/Larvik også, blant annet i Bøkeskogen. Når vasaen nærmet seg følte jeg at jeg måtte prøve en lang-tur, så jeg syklet indre veien ned mot Grønli, opp til toppen og ned til Langeset, og hjem igjen. Totalt ca 6 mil og MANGE høydemeter. I og med vasaen ikke har så mange høydemeter tenkte jeg at om jeg klarer dette klarer jeg Vasaen! Det var en tøff tur, men jeg fixa det!

Så dro vi, da! Marit, Carina, Hilde, Nanna og jeg. Totalt var vi 11 fra / rundt Skistar Hemsedal på plass i Sälen. Koste oss og shoppa og dro på Spa og fylte på med karbo dagen før dagen. Så kom dagen da! Vi smurte på tigerbalsam, fylte sekken, og jammen var vi i gang :) Og det gikk overraskende enkelt! Det var aldri "SÅ langt igjen" men kun "jøss, har jeg kommet så langt alt?" Og fra ca 6 mil syklet jeg sammen med Carina, og vi dro hverandre frem. Litt småtterie på slutten, men slapp kramper, men "nedover-kneet" funka ikke siste mila, så da syklet jeg mest med venstre ben. Rett før mål mistet jeg kjedet, så Carine slo meg med ett minutt, men jeg klarte de 95 kilometer'ne på under fem og en halv time, og det er jeg kjempefornøyd med! Og jeg har gjennomført! Kjempeseier! 

Men så var det dårlig med trening utover høsten da.. Og ferier og fri med mye karbo gjorde at vekttapet som hadde vært nede i nesten 30 kilo kun var 17(!) da julen nærmet seg.  Det er utrolig skremmende hvor fort det går på igjen... Bortsett fra noen få skiturer med Boff og Beff på Gravset, var det lite trening... Jeg bestemte meg for at 1.juledag var det slutt, meldte meg på treninger i julen og var klar for å sette i gang for fullt igjen! Men da kom forkjølelsen og uten pust ingen trening... Og den var lei, første treningsdag ble 6.januar, men en liten skitur. Fremdeles lite pust, så skulle vente en uke til, og da kom influensaen! Ble langt ut i februar før jeg kom igang med trening igjen. Og jeg som skal gå Slarverennet 6.april!

Kostholdet er på plass igjen, men vekttapet lar vente på seg. De første kiloene er jo tømming av karbolagre og vann, men etter det har det gått trått. Det virker som om kroppen har satt på en max/min grense for kiloene, den går opp og ned mellom 90,5 og 88,8 hele tiden. Men jeg skal holde ut, en dag må resultatet komme...! Målet er under 80 før sommeren, men det ser ikke oppnåelig ut lenger. Men om jeg klarer det i løpet av året er jeg fornøyd med det, den viktigste jobben er å holde kroppen i gang og kostholdet på plass.

Familien skal 5 uker til USA til sommeren, og det blir en kjempeutfordring mat-messig. Men om det skjærer seg skal jeg fort tilbake. Det ble ingen Cyklevasa sammen med Mai-Britt, det var midt i ferien. Så billettene er solgt til 2 lykkelige (!) kollegaer som ikke fikk billetter før det ble fullt i år.

Mai-Britt er godt i gang, og vi hjelper hverandre til å holde motet oppe. Vi skal snart gå Slarverennet sammen, så det er på tide å få noen turer på ski! Fikk kjøpt meg nye ski på Lillehammer, og testet dem på Hafjelltoppen i går. Så nå er det bare å gå :) Vi skulle syklet Cykelvasaen, men i og med det skar seg får vi se om vi melder oss på Hennesrittet i stedet?? Jeg jobber med å motivere meg, er ikke så enkelt om dagen da formen (psyken) ikke er helt god.

Dårlige dager for tiden, mye på jobben, og tøffe tak på hjemmebane. Har ikke lyst til å gå til legen, synes det er nederlag å ikke fixe dettte. Fordi om jeg vet at vi er en person mindre på jobb klarer jeg ikke helt å godta det. Men det sliter å kun drive brannslukking, og aldri være ajour og aldri klare å huske alt og holde hodet over vannet... Ingen god greie om dagen. De jeg har snakket med om det sier jeg skal sykemelde meg noe, men jeg husker så altfor godt Petters kommentar om at jeg var for svak for Skistar. Mulig det var et sleivspark med noen øl innabords da jeg fikk høre det på Stavkroa i fjor, men det har brent seg fast... Jeg var for svak... Og akkurat nå føler jeg meg sånn, fordi om jeg kanskje ikke burde det. Alexander spurte meg her om dagen; Får du Thereses lønn også nå som du gjør hennes jobb og? Godt spørsmål, gutten min, godt spørsmål... Er ikke sikker på om jeg får noen takk om jeg går i "kjeller'n" heller.. Det er alltid noen som kan ta over, vil jeg tro. Mon tro om det er bedre å få en liten sykemelding enn å fortsette sånn. Har nå avspassert to dager og vært på Hafjell med Sebastian, men merker at det fremdeles er VELDIG lite som skal til før alt raser... Reiste nesten hjem når gutta ikke ville i bakken i dag fordi det var dårlig vær... Skulle så gjerne heller vært i Tanja's 50-års lag i kveld, tror jeg... Ikke sikkert jeg hadde reist dit allikevel sånn som formen er nå... Det er veldig hyggelig å være på tur med Hege, Thomas og Vibeke. Men kjenner jeg er veldig misunnelig på det livet de lever.. Både i forhold til arbeid (eller heller mengde fritid) hva de gjør på fritiden, vennskap og aktiviteter. Her har jeg bomma helt, merker jeg... Og jeg vet jeg ikke om det er mulig å få rettet på. I tillegg tenker jeg masse på at jeg angrer på hva jeg gjorde i 15-20 år av livet mitt, egentlig fra jeg kom hjem fra USA og til jeg flyttet til Hemsedal, hvor jeg søla bort en hel haug med penger, gjorde ingen aktiviteter, og hadde helt feil fokus i forhold til hva jeg kunne hatt. Livet i dag er vel et resultat av det, - også det jeg sliter med i forhold til selvbilde og vekt.

I tillegg føler jeg at jeg har missa totalt når det gjelder oppdraglesen av mine barn, akkurat nå spesielt eldstemann. Han er så egoistisk og har total mangel på empati både overfor oss i familien og andre i umiddelbar nærhet. Det er helt utenkelig for han å være sammen med andre enn kompiser, om det ikke er det han ønsker. Og det gjør han ikke. Men det er kanskje alderen, fordi om det gjør at jeg føler at jeg har missa helt som mor.

Dette var mye edder og galle på en gang, og en kjapp oversikt over de siste to og et halvt årene. Fremover må jeg forsøke å gjøre det bedre enn jeg har gjort til nå, så kanskje det bedrer seg etterhvert.

Ha en fin dag, jeg skal gjøre så godt jeg kan..